Hvordan påvirker sosial isolasjon barns psykiske helse og utvikling?

Nære relasjoner, sosial støtte og omsorg er fundamentale behov for mennesker.

Sosial atferd

Sosial atferd innebærer hvordan et individs tanker, følelser og oppførsel påvirker, og blir påvirket av, andre mennesker. Å opprette sosiale relasjoner er viktig for menneskers trivsel – ikke bare for å oppleve gleden av å være sammen med venner, men også for å lære sosiale normer. Det blir hevdet at det å oppleve sosial atferd og å delta i sosial interaksjon, er en nødvendig del av barns utvikling. Mange barn kan imidlertid, av ulike grunner, ikke delta i eller oppleve den sosiale atferden som er så viktig for trivselen, den mentale helsen og utviklingen.

Mangelen på sosiale relasjoner har vist seg å påvirke barns utvikling på ulike måter. For eksempel har tidligere forskning vist at sosialt isolerte barn som regel ender opp med å prestere dårligere på skolen, blir del av en mindre fordelaktig sosial klasse som voksne og har større risiko for å utvikle psykiske lidelser som voksne (Lacey, Kumari & Bartley 2014). Denne teksten går nærmere inn på hvordan sosial isolasjon over lengre tid er tett knyttet til ensomhet og fysiologiske lidelser, og hvordan det påvirker hjernens utvikling.

Menneskelig stressrespons

Hvis en person ikke er i stand til å oppleve et tilstrekkelig nivå av sosial kontakt og atferd, kan vedkommende føle seg sosialt isolert. Sosiale relasjoner er viktige for å opprettholde god helse, og mangel på dette er ofte tett knyttet til ensomhet (Doane & Adam 2010). Ensomhet har i sin tur blitt forbundet med høyere stressnivåer.

Hovedfunksjonen til stressresponsen hos mennesker er å beskytte kroppen mot omgivelsene. Når en person er sosialt isolert, og fordi dette er et av menneskets grunnleggende behov, vil kroppen oppleve situasjonen som en trussel. Når stressresponsen er aktiv, vil hjernen skille ut flere stresshormoner for å beskytte kroppen mot fare. Utskilling av disse hormonene er nødvendig for at personen skal reagere på den aktuelle stressfaktoren og unngå mulig skade.

Kroppen kan imidlertid ikke skille ut disse stresshormonene og beskytte kroppen mot stressende situasjoner i ubegrenset tid. Å ha en aktiv stressrespons over lengre tid har vist seg å øke risikoen for å utvikle hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk, infeksjonssykdommer, kognitiv svikt og dødelighet. Dette er fysiologiske konsekvenser av å være utsatt for stress over lengre tid, og er vanligvis noe man opplever i voksen alder. Høye stressnivåer blir derfor ansett som en trussel mot sosialt isolerte barns helse – ikke bare i tidlige stadier i livet, men også i voksen alder.

Hjernens utvikling

Som tidligere nevnt har sosialt isolerte barn økt risiko for å utvikle helseproblemer i voksen alder. Undersøkelser om sosial isolasjon viser videre at mangel på sosiale relasjoner har en negativ effekt på hjernens utvikling. I ekstreme tilfeller av sosial isolasjon har undersøkelser av unge mus og aper vist at hjernen blir sterkt påvirket av mangel på sosial atferd og sosiale relasjoner (Makinodan, Rosen, Ito & Corfas 2012).

Tidlig i utviklingen ble musene og apene sosialt isolert i flere uker for å undersøke forholdet mellom sosial isolasjon og fysiologisk og kognitiv funksjon. Forskerne fant mangler i kommunikasjonskjedene i en type celle kalt oligodendrocytter. Med andre ord hadde disse cellene svekket nevron-til-nevron (celle-til-celle)-kommunikasjon i de fremre områdene i frontallappen (prefrontal cortex). Funksjonen til disse cellene avhenger av sosial interaksjon for å utvikle områdene i frontallappen. Frontallappen er delen av hjernen forbundet med en rekke kognitive funksjoner, som planlegging, mer avanserte former for tenkning og sosial interaksjon. Forskerne argumenterer med at hvis utviklingen av disse cellene og områdene av hjernen forstyrres, kan barn også muligens utvikle mangler i disse områdene i hjernen.

Sosial støtte

Undersøkelsene beskrevet i denne teksten, viser viktigheten av sosial kontakt og hvordan sosial isolasjon kan skade både fysiologiske funksjoner i kroppen og utviklingen av nervesystemets støtteceller, som i sin tur påvirker utviklingen av kognitive funksjoner. Det er imidlertid også gode grunner til å tro at det menneskelige behovet for sosial interaksjon ikke bare er en risikofaktor, men også den «livreddende faktoren». Som tidligere nevnt vil mange stresshormoner skilles ut når den menneskelige stressresponsen blir aktivert. Ett av hormonene som skilles ut, har en funksjon som skal tvinge oss til sosial kontakt. Ettersom behovet for sosial kontakt er viktig for alle, er denne kontakten så viktig at kroppen tvinger oss til å være sosiale når vi befinner oss i sårbare situasjoner.

Tidligere forskning har sett på hvordan sosial støtte påvirker mennesker som er utsatt for stress. Undersøkelser viser at barn kan håndtere høye stressnivåer lettere dersom de mottar sosial støtte. Forskning har også vist at sosial støtte er tett knyttet til mestringsfølelse og evnen til å håndtere stressende situasjoner, i tillegg til å være sterkt forbundet med økt livskvalitet (Martin, Carlson & Buskist 2009). Ved å øke hyppigheten av sosial interaksjon, støtte og kontakt de mottar, kan barn som opplever sosial isolasjon, unngå potensiell skade som fysiologiske lidelser, kognitiv svikt og ensomhet.

Bibliografi

Doane, L. D & Adam, E. K. (2010). Loneliness and cortisol: Momentary, day-to-day, and trait associations. Psychoneuroendocrinology, 35, 430 – 441.
Lacey, R. E., Kumari, M. & Bartley, M. (2014). Social isolation in childhood and adult inflammation: Evidence from the National Child Development Study. Psychoneuroendocrinology, 50, 85 – 94.
Makinodan, M., Rosen, K. M., Ito, S. and Corfas, G. (2012). A Critical Period for Social Experience–Dependent Oligodendrocyte Maturation and Myelination. Science, 337(6100), 1357 – 1360
Martin, G. N., Carlson, N. R. & Buskist, W. (2009). Psychology, 4th ed. Allyn & Bacon